BAKGRUNN > Overvåking av menneskerettighetene > Ikke-statlige organisasjoner (NGO)
Organisasjoner som er uavhengig av staten, så som fagforeninger, religiøse grupper, forbrukerorganisasjoner, eldre- eller ungdomsforeninger, miljø-, utdannings- og menneskerettighetsorganisasjoner. Ikke-statlige menneskerettighetsorganisasjoner arbeider for at de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene skal bli bedre respektert og beskyttet av statene. De deltar ofte i internasjonale forhandlinger om nye konvensjoner og erklæringer.Ikke-statlige organisasjoner (NGO, non-governmental organisations) har mange og viktige oppgaver i forhold til å overvåke og fremme menneskerettighetene. NGOene er en stemme av samvittighet som hele tiden minner makthavere på at menneskerettighetene må respekteres, og som sier fra når de ikke blir det.
De siste årene er det blitt mange flere NGOer. De har engasjert seg i flere saker, og fått større innflytelse både nasjonalt og internasjonalt. NGOer finnes i mange størrelser og varianter. Noen organisasjoner er nasjonale, mens andre er internasjonale. Noen arbeider med en rekke saker, mens andre konsentrerer seg om enkeltsaker. Mange NGOer samarbeider med Internasjonale eller regionale organisasjoner som har stater som medlemmer. Til grunn for organisasjonen ligger gjerne en traktat eller pakt som definerer organisasjonens oppgaver og plikter for medlemslandene.mellomstatlige organisasjoner, som f.eks. FN, og kan blant annet delta som observatører eller rådgivere i mange sammenhenger.
Det viktigste arbeidet til de fleste ikke-statlige organisasjonene er å samle inn og gi ut informasjon. Men organisasjonene gjør også mye annet. Bl.a. setter de i gang og driver prosjekter, underviser og gir råd, mottar klager fra enkeltpersoner og driver lobbyvirksomhet. Den informasjonen som NGOene fremskaffer om brudd på menneskerettighetene og om menneskerettighetssituasjonen i forskjellige land og områder er viktig for andre aktører, som f.eks. . Det er fordi NGOenes informasjon kan være mer korrekt enn den informasjonen statene selv går ut med. De spiller også en rolle i forebyggende arbeid fordi de ofte rapporterer om potensielle kriser i forkant.
Dessverre er det slik i noen land at personer og organisasjoner som jobber med menneskerettigheter blir utsatt for trusler, vold, og til og med drap fra myndighetenes side. Mange som jobber med menneskerettigheter gjør det derfor med livet som innsats. Når organisasjoner som jobber med menneskerettigheter blir hindret i å operere, går det mot sentrale menneskerettighetsprinsipper som for eksempel ytrings- og organisasjonsfrihet. For å beskytte individers og organisasjoners rett til å jobbe med menneskerettigheter ble En politisk uttalelse som støttes av mange stater. Erklæringer er moralsk og politisk forpliktende, men ikke juridisk bindende for statene. Allikevel regnes noen spesielt viktige erklæringer, som f.eks. Verdenserklæringen om menneskerettigheter, som en del av internasjonal rett (folkeretten) på grunn av sedvane og praksis.Erklæringen om menneskerettighetsforkjempere (UN Declaration on Human Rights Defenders) vedtatt av FNs Generalforsamling 9. desember 1998. Selv om statene ikke er juridisk forpliktet til å følge innholdet i , kan man allikevel si at de har en politisk og etisk forpliktelse.
Kilder:
Høgdahl, Kvammen Ekker og Sadiwa (red.), "Manual on Human Rights Monitoring. An Introduction for Human Rights Field Officers" (Kapittel 4), Norwegian Institute of Human Rights, 2002, også tilgjengelig online:
www.humanrights.uio.no/nordem/manual/Chapter04.pdf
Njål Høstmælingen, "Internasjonale menneskerettigheter", Universitetsforlaget, 2003.
